4. Operasjon sunshine - aktiv tjeneste i Telemarksfjellene

Høsten 1944
D et ble i 1944 mer og mer klart at krigen gikk mot slutten. Tyskerne trakk seg tilbake på alle fronter. Men flere steder anvendte de den brente jords taktikk, f.eks. slik de gjorde i Finnmark. Leif Tronstad begynte derfor å utarbeide planer for hvordan norsk industri og anlegg skulle kunne beskyttes under en eventuell tysk tilbaketrekking. Den første planen, som fikk dekknavnet «Sunshine», omfattet anleggene i Øvre Telemark. Den gikk ut på å forsterke og utvide det som allerede eksisterte av mil.org-grupper i området. Han var nå også sterkt innstilt på selv å dra til Norge og lede dette arbeidet. Han hadde tidligere ønsket å gjøre aktiv innsats i Norge, men hans norske og britiske overordnede hadde hele tiden ment at hans innsats var mest verdifull i England. Men nå var det annerledes, eller som han skriver i et brev fra august 1944: «Nu er situasjonen endret. - Alt er lagt tilrette for alle vore folk. - Krigen synger på sitt sidste vers og den krever fuld innsats av allt fra alle som vil kalles menn. Jeg reiser en av de første dagene til Norge sammen med en gruppe unge menn med opdrag å forhindre visse tyske planer».

Hovedkvarteret «Botn»
D en 4. oktober 1944 ble Leif Tronstad og åtte andre fra Linge-kompaniet sluppet ut i fallskjerm over Hardangervidda. Etterhvert ble hovedvarteret ei lita hytte på ca. 10 kvm: «. . den var innredet som en sovevognskupé med plass til 4 mann. Over hodeputen elektrisk leselampe, på veggen over vinduet en lekker sølvsuper, dessuten radiosender og mottager. 2 klesskap, bufé, 3 puffer, liten kjøkkenovn og dessuten gang med skap og hyller». Hytta «Botn» var blitt bygget av Einar Skinnarland og lå i Hamrefjell.

E n av oppgavene gikk ut på å beskytte de store kraft- og damanleggene i Telemark og Buskerud. Det ble bygget opp en stor organisasjon

Leif Tronstad tar London med senderen «Sweeheart»
som bestod av både militære styrker og og av arbeidere og funksjonærer internt i de forskjellige bedriftene. På slutten var det over 2000 mann under våpen. Arbeidet til Leif Tronstad og hans menn gjorde at de ofte måtte gjøre lange skiturer rundt i dette svære området. Men alle var i god form og så frem mot at krigen skulle ta slutt. De som var med rapporterte etterpå at det hadde vært et fantastisk samhold og et enestående godt kameratskap blant alle involverte. Det sies at for Leif Tronstad var denne vinteren hans lykkeligste tid under hele krigen. Han var 41 år og nok en del eldre enn gjennomsnittet av mannskapene hans. Men han var i meget god form og kunne sikkert hamle opp med de fleste. Det var virksomhet som dette han hadde drømt om i de årene han hadde vært i England.

11. mars 1945 - en tragisk dag
M otstandsfolkene ble etter hvert redd for at nazilensmannen i Rauland hadde fått kjennskap til det som foregikk. Det ble derfor bestemt at han måtte tas til fange og holdes i forvaring til krigen var over. Planen var å narre ham inn på fjellet. Det bød seg en anledning da noen varer var stjålet etter en nylig brann i en forretning. Lørdag den 10. mars gikk motstandsmannen Jon Landsverk til lensmannen og fortalte at han inne på fjellet hadde kommet over noe som kunne være tyvegods.
Leif Tronstad med full oppakning
De avtalte at dagen etter skulle Landsverk følge ham innover og vise hvor tyvegodset lå. De andre motstandsfolkene ble orientert om at de måtte holde seg klare.

S øndag 11. mars dro Landsverk og lensmannen innover. På avtalt sted dukket Gunnar Syverstad og Einar Skinnarland opp og ba lensmennan følge med. Han ble bragt til Syrebekkstølen og der var Leif Tronstad og Sveinung Landsverk. Lensmannen fikk lov til å skrive et brev til sin kone og Sveinung Landsverk dro avgårde med det. Einar Skinnarland hadde allerede forlatt Syrebekkstølen og dermed var Tronstad, Landsverk og Syverstad igjen. Forhøret av lensmannen foregikk inne i den lille seterbua, og Landsverk og Syverstad holdt vekselsvis vakt ute.

I mellomtiden hadde lensmannens bror blitt engstlig og hadde dratt innover for å finne ut hva som foregikk. Han kunne følge sporene frem til Syrebekkstølen og kom frem på et tidspunkt da det ikke var vakthold. Han dro inn i bua med hevet pistol og ropte «hendene i været». Han avfyrte flere skudd - et gikk i peisen. Et annet traff Syverstad i hodet og han falt overende med Landsverk under seg. Samtidig kastet Tronstad seg over lensmannens bror. Lensmannen selv fikk tak i et gevær. Hva som deretter skjedde er litt uklart. Landsverk mente at Tronstad ble truffet av dødbringende slag fra geværkolben, mens

Leif Tronstad (til høyre) og Gunnar Syverstad i England
det i rettssaken ble hevdet at Tronstad var blitt skutt. Klart var det imidlertid at Tronstad var død og at Syverstad var dødlig såret. Lensmannen og hans bror fikk stengt ytterdøren i bua og dro derfra i all hast.

I nne i den stengte bua hadde Jon Landsverk kommet til sans og samling. Han klarte å komme seg ut, og dro så for å finne Einar Skinnarland. De dro sammen tilbake for å rydde opp. Da var Syverstad fortsatt i live, men døde kort til etter. De to døde ble dratt på en kjelke bort til et nærliggende vann der de ble senket. Men likene ble funnet dagen etter av tyskerne. De ble avfotografert og brent på stedet.

D et ble holdt rettssak i Rauland i september 1947. Lensmannen ble dømt til 5 års fengsel, mens broren ble dømt til 10 år fengsel. Broren ble dømt for begge drapene, mens lensmannen ble dømt for drapsforsøk. Lagmannsretten la da til grunn at Leif Tronstad hadde blitt skutt av lensmannesn bror. Men Jon Landsverk mente at det var et dødbringenede slag fra geværkolben til det geværet som lensmannen hadde grepet fatt i, som var dødsårsaken.

Kilder:

Neste: Minnesmerker