3. Etterretningsoffiser og militær organisator

9. april 1940
L eif Tronstad fullførte sin militærtjeneste i løpet av studietiden, tok befalskurs og samme året som han var ferdig sivilingeniør ble han utnevnt til vernepliktig sekondløytnant (fenrik) i Hærens våpentekniske korps. Det betød at han var
Krigen kom til Norge 9. april 1940
oppmøtepliktig ved moblisering og med Oslo som mobliseringsplass. Den 9. april handlet han, til tross for manglende mobliseringsordre, umiddelbart. Han informerte studentene om at hver og en fikk dra enten til der de var satt opp eller til nærmeste mobliseringsplass. Selv tok han familien med i bilen og satte kursen for Oslo. Kone og barn ble satt igjen i Drivdalen. Men ved ankomst Oppdal var det klart at Oslo var okkupert, og han bestemte seg for å organisere et forsvar av Dovreområdet. Der var han godt kjent siden familen hadde hytte ved Fokstua. Ved hjelp av lokale skytterlag organiserte han en forsvarslinje ved Hjerkinn. Han sørget også for, ved hjelp av snøbrøyting, å hindre at tyskerene kunne lande med fly på de store sjøene langs jernbanelinjen. Arbeidet hans fikk betydning ved at de norske styrkenes retrett fra Østerdalen over Folldal til Hjerkinn ble trygget.

1940 og 1941
L eif vendte tilbake til arbeidsoppgavene sine ved NTH da kampene i Sør-Norge opphørte. Han var oppglødd etter det han hadde vært med på og ønsket åpenbart å kunne yte ytterligere innsats. Han ble tidlig engasjert i illegalt arbeid - først og fremst etterretningsarbeid. Han hadde venner som stod i radiokontakt med England. Bl.a. rapporterte han flere ganger om tyskernes store interesse for tungtvannet som ble
F. Joliot-Curie
produsert på Vemork. Allerede før krigsutbruddet var han blitt informert om at både franske og tyske forskere hadde bedt om få tungtvann fra Norsk Hydro, og en stor forsendelse (185 kg) var i mars 1940 gått til prof. Joliot-Curie (nobelprisvinner i kjemi i 1935) i Paris. Leif mistenkte at den tyske interessen kunne ha noe med mulige militære anvendelser å gjøre, men han var ikke på dette tidspunktet klar over at det kunne være atomvåpen.

M en han ble også trukket inn i andre illegale aktiviteter enn etterretning. Han organiserte fluktruter via Mørekysten og ble involvert i arbeidet med å organisere hjemmestyrker i Trøndelag. Men det han drev med var ytterst risikabelt. Først ble en av radiosenderne tatt i mai 1941 og noe senere startet opprullingen av den andre. Fra fengslet fikk en av de arresterte varslet Leif. Han rakk såvidt å avgi forhåndsstemme til et særdeles viktig møte i professorrådet på NTH før han først dro til Oslo med nattoget. Morgenen etter at han dro kom Gestapo for å arrestere ham. Han holdt seg først et par dager i skjul hos en svoger. Deretter ble han kjørt med bil mot Sverige, krysset grensen til fots nord for Ørje og kom frem til Töcksfors om kvelden fredag 26. september.

H an har tydligvis vært klar over at han kom seg unna i siste liten. I et brev han skrev tre år senere står det: «. . . Efter min nesten mirakuløse flukt fra fangenskap og tortur og sandsynligvis efterfølgende skyting fikk jeg gode tilbud om et fredelig yrke i Sverige. Det ble endog antydet et professorat ved den Kungl. Tekniske Høgskolan. Jeg avslo fordi det vilde være å svikte alle de kjekke guttene som arbeidet sammen med mig og som fikk den triste skjebne i Gestapos vold som jeg slap». Leif Tronstad ville i steden ut i aktiv tjeneste og da var det til England han ville.

I England
D en 20. oktober 1941 kom han til England etter å ha vært en snau måned i Sverige. I England var han allerede blitt et kjent navn gjennom sin etterretningsvirksomhet - spesielt var tyskernes store interesse for tungtvann velkjent i det engelske War Office. I tillegg var Leifs navn fra før kjent i vitenskaplige kretser. F.eks. var prof. Rideal som han hadde samarbeidet med i 1931-32, sterkt engasjert i krigsrelatert forskning. Eller som det i dag står skrevet om Rideal: «From 1939-1945 he worked on explosives, fuels and polymers for the war effort of the Second World War.»

L eif fikk straks tilbud om å gå inn i en ledende stilling i den britiske krigsforskningen, men han takket nei. Han skriver selv i et brev: « . . Jeg kom til England og fikk fra Britisk hold tilbud om meget viktig videnskapelig virksomhet i sikre omgivelser. - Arbeidet var krigsviktig og vilde være mig til stor nytte som fremtidig professor i Norge. Jeg avslo dette fordi jeg følte at det var andre ting som trengte mig bedre, nemlig å søke å ordne mange feil i det arbeide som foregikk i Norge. - Få det mere effektivt, skade tyskerne mere og dermed virke til å forkorte lidelsene for vort folk.»

Leif Tronstad og kong Haakon
Forsvarets overkommando
L eif Tronstad ville inn i de norske styrkene og ut i aktiv tjeneste. Men det ble avslått av de norske militære myndighetene. Men sin bakgrunn var han altfor verdifull til å bli soldat. Han ble først knyttet til Forsvarsdepartementet som kaptein, og senere når Forsvarets overkommando ble opprettet, ble han leder for en avdeling under 4. kontor (FO IV) med majors grad. Der hadde han ansvaret for de spesielle operasjonene mot norsk industri og skipsfart, trening av Linge-kompaniets mannskaper, teknisk veiledning om sabotasje og i den siste krigsfasen utarbeidelse av beskyttelsesplaner for norsk industri, kommunikasjon og havneanlegg. En av de første oppgavene han fikk var å utarbeide en fullstendig oversikt over norsk industri av krigsøkonomisk betydning.

Forsvarets Overkommandos Tekniske Utvalg (FOTU)
L eif Tronstad hadde fra tidligere av gode kontakter i britiske forskningsmiljøer. Han ble derfor tidlig klar over at britene ville ha god bruk for alliert arbeidskraft til sin krigsforskning. En rekke norske forskere og ingeniører befant seg allerede i Storbritania, og med Tronstad som drivende kraft ble flere av dem engasjert i britisk krigsforskning. Han klarte også å overbevise de norske myndighetene om at forskning var viktig, ikke bare for den norske og britiske krigsinnsatsen, men også for gjenoppbygging og utvikling av norsk industri og forsvar etter krigen. Gjennom samarbeidet med britene kunne norske forskere få verdifull kompetanse for senere bruk i Norge.

D ette resulterte i opprettelsen av Forsvarets Overkommandos Tekniske Utvalg (FOTU), med Leif Tronstad som leder og med senere kjente navn som Svein Rosseland, Helmer Dahl og Gunnar Randers som medlemmer. Gjennom FOTU ble etterhvert mange norske forskere og ingeniører i løpet av krigen rekruttert til britiske forskningslaboratorier. FOTU regnes som forløperen til Forsvarets Forskningsinstitutt som ble opprettet i 1946, og Leif Tronstad ville, hvis han hadde overlevd krigen og selv vært interessert, vært selvskreven som leder for FFI.

Kampen om tungtvannet
A llerede før sin flukt til Sverige og England, var han klar over at tyskerene «pønsket» på et eller annet når det gjaldt tungtvannet som ble produsert på Vemork. Han stod i kontakt med Jomar Brun som fortsatt var på Vemork. Tyskerne krevde at produksjonen skulle økes drastisk og ville få det til ved bruk av ny teknologi. Jomar Brun ble gjennom en tysk ordre sendt til Tyskland i januar 1942 for å diskutere hvordan den nye teknologien kunne innføres. Men han fikk ikke rede på hva slags anvendelser det egentlig var snakk om for alt tungtvannet som skulle produseres, bare at det måtte ha noe med kjernefysikk å gjøre.

I England fikk Leif Tronstad rapporter fra både Jomar Brun og fra andre kilder som tydet på at tyskerene kunne være i gang med å utvikle det som vi idag kjenner som atomvåpen. Også de britiske myndighetene fikk tilsvarende etterretningsrapporter, og det ble fra høyeste britisk hold bestemt at produksjonsanlegget på Vemork måtte ødelegges. Han fikk også meddelt tilbake til Jomar Brun at tungtvannet ble sett på som særdeles viktig, eller «vår saft er meget viktig» som det het. Brun ble bedt om å lage detaljerte tegninger og å få avfotografert produksjonsanlegget, og dette måtte sendes til Tronstad med kurér. Det å få detaljert kunnskap om anlegget ble etter hvert sett på som så viktig at Brun ble bedt om å rømme til England - noe han gjorde i oktober 1942. Det var faktisk Winston Churchill selv som hadde bedt om at Jomar Brun måtte komme til England - noe som viser hvor viktig denne saken var på høyeste britisk hold.

B ritene hadde bestemt at en gruppe britiske soldater skulle landsettes på Hardangervidda ved hjelp av glidefly, så ta seg frem til Vemork og ødelegge tungtvannsanlegget. På forhånd var en gruppe nordmenn sendt dit for å ta i mot britene. Nordmennene ble sluppet ut i fallskjermer i slutten av oktober, og den 19. november 1942 kom de britiske glideflyene. Det hele endte med en katastrofe. Det ene slepeflyet og begge glideflyene havarerte. Noen døde i krasjene og resten ble drept av tyskerne. Tilsammen mistet 41 briter livet.

E tter katastrofen i november 1942 vurderte britene om tungtvannsanlegget i stedet burde ødelegges gjennom flybombing. Leif Tronstad advarte sterkt mot dette. For det første var det vanskelig å komme til med bombefly i den trange Rjukan-dalen og for det andre lå tungtvannsanlegget i kjelleretasjen i et jernarmert

Elektrolysefabrikken og kraftstasjonen (bak)
betongbygg. Dessuten ville det kunne gå med mange sivile siden det lå bolighus i nærheten. Han foreslo i stedet at en mindre gruppe med veltrente og lokalkjente norske soldater fra kompani Linge skulle sprenge anlegget gjennom en sabotasjeaksjon. Dette forslaget fikk gjennomslag. Ved hjelp av tegninger, fotografier og Jomar Bruns innsikt, ble det laget en kopi av tungtvannsanlegget. Dette ble brukt som et ledd i treningen av Linge-soldatene.

L eif Tronstad ville selv være den som ledet gruppen, men det ville verken de norske eller britiske myndighetene gå med på. Man mente at hans liv var altfor verdifullt for Norge og den totale krigsinnsatsen til å settes på spill. Det er tydelig at han hadde et sterkt ønske om å gjøre aktiv innsats i Norge. I et brev skriver han: «Flere ganger tidligere har jeg tilbudt mig til opdrag hjemme, men de overordnete fandt jeg måtte være her og sørge for at alt gikk bra fra denne siden.»

L eif Tronstads planlegging, trening og organisering fungerte. Natten mellom den 27. og 28. februar 1943 fullfører 9 Linge-soldater, med Joachim Rønneberg som leder, det mesterstykket å snike seg usett gjennom de tyske sperringene inn i tungtvannsfabrikken gjennom en kabelåpning, sprenge hele høykonsentreringsanlegget og forlate området uten at tyskerne så noen av aktørene. Resulatet vakte stor tilfredstillelse i England. Winston Churchill skal selv ha tatt initiativet til at Linge-soldatene ble høyt dekorert. Også Leif Tronstad og Jomar Brun ble dekorert. De ble begge tildelt «the Order of the British Empire».

U heldigvis var tyskerne i stand til å reparere skadene på tungtvannsanlegget langt raskere enn beregnet. De allierte, og da først og fremst amerikanerne, krevde at anleggene måtte bombes. Dette ble gjort i høy grad uten at norske myndigheter ble informert og i strid med hva Tronstad og co. mente var den riktige fremgangsmåten. Først ble anleggene på Herøya bombet i juli 1943 og så Vemork i november samme året. I Vemorkbombingen ble det brukt hele 140 fly. Skadene på tungtvannsanlegget ble små, men det var stor skader på andre deler. Det gikk med mange sivile liv - på Herøya døde 55 og på Rjukan 21 mennesker. Etter dette stoppet tungtvannsproduksjonen. Tyskerne planla i stedet å demontere anlegget og føre det, og det som var igjen av lavkonsentrert tungtvann, til Tyskland. Det lavkonsentrerte tungtvannet skulle sendes med fergen Hydro, og den 20. februar 1944 ble fergen senket gjennom en sabotasjeaksjon - 18 mennesker døde. Dette var en sabotasjeaksjon som Leif Tronstad med meget tungt hjerte hadde gått med på.

V2-anlegget i Peenemünde
R ideal og Evans: «During the War Tronstad was engaged in daring and dangerous work for his country, which led on the eve of victory, to his death in action. Details of his many-sided war activities must not be given, but it may perhaps be stated that the results achieved, which demanded the highest courage, organizing capacity and scientific skill, contributed directly to the speedy victory of the Allied Nations, besides saving the region which came to be known as «Southern England» from an even longer and more severe ordeal than it actually endured. He received the Order of the British Empire for his outstanding services».

V-2 rakett
Setningen «saving the region which came to be known as «Southern England» from an even longer and more severe ordeal than it actually endured» krever en nærmere forklaring. Tronstads norske etterretningsgrupper hadde fått bygget inn lytteapparater flere steder hvor høyere tyske offiserer pleide å ferdes på Rjukan og Notodden. På et møte på Notodden mellom høye tyske militære og industrielle eksperter ble det snakket om tyske eksperimenter med førerløse fly og raketter med så lang rekkevidde at de kunne nå mål i England fra Frankrike. Stedsnavnet Peenemünde ble nevnt flere ganger. Dette ble avlyttet og informasjonen sendt til Leif Tronstad. Han informerte britene, og disse opplysningene var medvirkende til at the Royal Airforce brukte enorme flystyrker til å bombe Peenemünde i august 1943. Det er antatt at det tyske V1- og V2-programmet på grunn av dette ble forsinket med minst et halvår.

Neste: Operasjon sunshine - aktiv tjeneste i Telemarksfjellene