Sigbjørn Obstfelder
Tekniker og modernist
av Tor Hertveit
|
|
Sigbjørn Obstfelder Tekniker og modernist av Tor Hertveit |
I 1993 feiret daværende Oslo ingeniørhøgskole sitt 120 års jubileum. Skolen
het opprinnelig Kristiania Tekniske Skole. Høgskolelektor Tor Hertveit som nå
er pensjonist, skrev denne artikkelen om Sigbjørn Obstfelder til jubileumsfestskriftet.
Den handler om Obstfelders besværlige liv som ingeniørstudent ved Kristiania Tekniske
Skole.
|
|
Hvem var han så, denne tilsynelatende freidige studenten? Han var født i Stavanger 21.
november 1866 og vokste opp i en stor søskenflokk i et typisk småborgerlig, pietistisk
hjem, der den dårlige økonomien virket trykkende. Faren var baker. Likevel ble det
skolegang på noen av barna. Sigbjørn Obstfelder tok examen artium i 1884 ved Kongsgaard
skole (også Alexander Kiellands og lille Marius' skole). Allerede samme høst begynte
han å studere filologi ved Universitetet. Særlig arbeidet han med oldnorsk og fransk. Hvorfor gav han så opp de filologiske studier etter fire år? Det var sikkert flere medvirkende faktorer. En av dem var at han egentlig ikke trivdes med filologistudiet, og han tok aldri noen eksamen i løpet av de fire årene. Tankene på læreryrket var heller ikke altfor fristende:"... filologi er det værste brød her er, selv om man er heldig, og er man heldig, så er det opslidende -" skriver han noen år senere (7/5 1892). En annen grunn var at han hele tiden hadde økonomiske problemer og slo seg igjennom på lån, gaver og diverse ekstraarbeid, bl.a. som korrekturleser. Avgjørende har kanskje vært at hans 4 år yngre bror, Herman, etter middelskoleeksamen bestemte seg for å emigrere til Amerika og forlot landet 14. juli 1888. Det var et meget nært forhold mellom de to brødrene, og tanken på å følge etter broren dukket opp hos Sigbjørn Obstfelder iallfall kort tid etter at broren forlot landet. Og da var neppe en filologisk embetseksamen løsningen, men tvertom et teknisk studium: "Ingeniør skal jo være det mest lovende for udvandrere," heter det i brevet til Herman fra oktober 1888, og litt senere i samme brev: "- skjønt noget bedre fra økonomiens side end det jeg nu har tat på, kan ikke tænkes, tror jeg, 2 år er jeg altså færdig." I tillegg til dette kommer at Obstfelder ikke er ensidig språklig begavet, for i samme brev heter det: "Også er jo mathematik mit hovedanlæg." 
Ved 25 års jubileet i 1898 utgav Kr.tekn.Sk. et festskrift. Der ble alle elever gjennom de 25 årene ramset opp med nr, navn, fødselsdato og sted, fars navn og stilling, når de var gått ut av skolen og daværende (1898) stillling. Bildet viser dataene om Obstfelder fra dette festskriftet. Hvordan gikk det så Sigbjørn Obstfelder som elev ved Kristiania tekniske skole? Igjen har vi brevene til broren Herman og dessuten til endel venner å støtte oss til. I brev til Herman 4. desember 1888 heter det: 'Jeg har nu altså gåt 1/2 år på skole, men endnu synes jeg det er bare som en indledning, så til denne sommer holder jeg nu i allefald gladelig ud. Ikke for det: jeg synes det er fælt at gå på skole, sidde i 5 à 6 timer og ingenting bestille, dorsk og søvnig - 5 à 6 timer var nu vel lidt overdrevet, da vi jo har 2 à 3 timers tegning hver dag." Men økonomien plager ham: "Det gjør mig fælt vondt, at jeg er så fattig, jeg ikke kan sende dig nogen bøger nu ialfald, jeg håper, atjeg får lidt at gjøre over jul, så jeg kan betale skolepengene og kanske få lidt tilovers." Slik skriver Obstfelder i brev til vennen Andreas Nielsen Rygh, også han emigrert til Amerika, i brev av 3/12-88. I februar 1889 kommenterer han skolearbeidet på denne måten i et nytt brev til broren : "på skolen går det jevnt med det samme. Jeg tænker, jeg klarer klatten ligeså godt, som de andre, det er rimeligvis tegning, jeg står mest tilbage i, da jeg jo har liden øvelse, men jeg synes nok, der er dem, som er verre end mig, og. To måneder senere (april 89) følger så bl.a. dette, igjen i brev til Herman: "- Skolen? jeg længter så efter at bli færdig og reise, at jeg herforleden var nede og skulde melde mig ud, men så vilde direktøren absolut, at jeg skulde fortsætte, han havde fundet ud, at jeg var så flink. jeg blev meget smigret. Også permittered han mig 14 dage, jeg skulde gå en vældig, durabel tur hver dag, for at bli restitueret; jeg sagde nemlig, atjeg var nervøs." - Og så avslutter han denne delen av brevet med følgende hjertesukk: "Aldri synes jeg noget år har været så t o m t som dette." Men én hyggelig nyhet har han iallfall til broren: Hans første bok, "Heimskringlam", er utkommet. Obstfelder hadde bodd på Studenthjemmet i Underhaugsveien fra 1884, og han fortsatte å bo der etter at han hadde begynt på teknisk skole. Høsten 88 feiret hjemmet sitt 10-års jubileum, og i den anledning skrev Obstfelder en satirisk skildring av studenthjemmet i form av en saga-pastisj med et meget lærd noteapparat. - Såvidt jeg vet, er det første - og trolig eneste gang - en elev ved vår skole har debutert med et skjønnlitterært verk i sin skoletid. Skoleåret 1889-90 er Sigbjørn Obstfelder på plass i 4. klasse ved Kristiania tekniske skole. I brev til broren i september 89 heter det:" - Nu er skolen begyndt, og jeg får ikke tid til at læse literatur,- nu dette året får jeg egne mig bare til skolen, og så kommer - næste sommer! - den tid, da jeg skal flyve mod de sydlige strande. Du kan tro,jeg venter glad på den." Og så litt lenger ned i samme brev: 1ste oktober skal vi (tekn.skole) flytte ind i et nyt vakkert skolehus." 
Kristiania Tekniske Skole flyttet inn i dette nybygget 1. oktober 1989. Sigbjørn
Obstfelder og hans medstudenter kunne da ta i bruk et av Kristianias mest moderne
hus - tegnet av arkitekt Jacob Nordan. Bildet står i et hefte fra 1898 og må derfor
være fra 1890-årene.
I slutten av høstsemesteret (nov.89) er situasjonen denne: "- På skolen går det ikke så godt, som det burde. jeg må ha korrekturlæsning ved siden (trolig Aftenposten), og den tar adskillig tid. Det gjør også violinspillet, som jeg ikke vil eller kan undvære, idet jeg ræsonnerer som så, at det er bedst at benytte studietiden; de tekniske studier får jeg heller senere utvide." Og så et sukk i samme brev til Herman: "..jeg længes uhyre efter, at det siste halvår skal komme og gå. Men da er jeg fri, du!" I slutten av januar 1890 avgir han følgende bekjennelse for broren: "Sagen er, at jeg kommer ikke til at bli noget ordentlig menneske, ikke bli mig selv, før jeg kommer herfra, før den evindelige skole er slut. Du kan selv tænke dig, hvad det er for et menneske, som allerede for længst har vågnet til livet, det handlende liv og til arbeid - at måtte holde på i den evje, som stanser livsstrømmen." Studentenes kår har vel ikke forandret seg synderlig på et hundre år? Men det er tydelig at eksamen nærmer seg, for det heter i samme brev: "... , men 1ste nytårsdag stak jeg hodet i bogen og læste og læste og læser endnu. Måske kan jeg endnu drive det til en nogenlunde passabel examen." |
|
|
Men Obstfelder er også opptatt av de nære ting: "Imorgen er jeg også forhåbentlig færdig
med min villa. Jeg har nu ståt fra december el. november med den. Men der er også gjort
mere end én vits over dens nøiagtighet og nitiditet. - Så skal jeg begynde på broer. Om
formiddagen maler jeg med farve, river tush, skriver om vinkeljern. Om eftermiddagen taler
jeg om literatur og andet. Om aftenen og natten skriverjeg poesi." (Er det på denne tiden
diktet "Vår" blir til?) Og drømmen om Amerika er stadig levende: "Så kommerjeg, så skaffer du og Conger (visepresident i "Milwaukee Harvester Co", hvor Herman Obstfelder var ansatt. T.H.) og fanden mig arbeid. Hvad jeg kan. Lidt av hvert. Lidt maskinlære. Grundig brobygning. Lidt husbygning. Lidt jernbanebygning. Tilstrækkelig landmåling. - Veibygning. Jeg kan bygge dig et flot murhus, men ikke en kirke - derimod en jernbro, så stor du vil ha den, både efter europæisk og amerikansk system." I mai 1890 skriver han sitt siste brev fra tiden ved Kristiania tekniske skole til sin bror. Eksamen nærmer seg med stormskritt: "Jeg har nu bare 1 måned igjen, men den måned må jeg bruge! Jeg har intet gjort hidtil. Gud hvor jeg har været letsindig, gåt og hengit mig til alle mine andre interesser: digtning, musik." Men avveksling har det vært: Brevet skrives på Ekeberg: "Jeg er Ekebergkongen, jeg. D.v.s. vi landmåler herude, ..., og vi bor i et lidet hus i en have, hvor en hund render omkring en lænke, og hvor en gammel kone og mand sidder og venter på døden." Imidlertid syslet Obstfelder med annet enn landmåling på Ekeberg i mai 1890 - I "Samtiden", 3. årg. 1892, s. 254 ff., finner vi fire dikt under fellestittelen "Rhytmiske stemninger". Ett av diktene mangler tittel, men er til gjengjeld datert mai 1890 og stedfestet til Ekeberg. Diktet lyder slik:
I "Digte" er datering og stedsangivelse fjernet, til gjengjeld har diktet fått tittel: "Sommer!" Dette tør vel være det eneste dikt som er blitt til under en landmålingsøvelse i hele skolens historie!? De har også vært på ekskursjon nedover Østfold og studert atskillige broer. Beretningen om denne ekskursjonen foreligger i to versjoner, og jeg tror vi velger å gå over til brev til venninnen Kathinka Korsvik (ca 15. mai) for å få den mest troverdige versjon: "Også har jeg været på reise også lidt, nedover og set på såne broer og sånt noe, og da var vi i Sarpsborg og røg uklar med politiet, fordi vi vilde synge på gata harmonisk, hvilket ender med, at vi får det Sarpborgske politi ind i vort hotel, bænker ham i vor midte, skjænker ham et glas sterk whisky og lænker ham til os med smiger og latter og klingende skåler. Ja, de teknikere er nogen gale mennesker." Og i samme brev: "Jeg har en helvedes examen i halen på mig." - Imidlertid ble det ingen eksamen på Obstfelder, han var "så nervøs og udlæst og overanstrengt, også da examensarbeidet kom til blev jeg så enerveret, atjeg kunde ikke gå op;..." Men en trøst har han likevel: "Og nu kan det vel kanske ikke ha så meget at bety med det examenstestimonium derborte, jeg har jo fåt en slags attest fra skolen, og så har jeg jo lært, hvad jeg har lært - lært at tegne etc." - Dette skriver han til broren 22. juli, til en bror som øyensynlig venter ham over og har lovt å sende ham reisepenger. Det å emigrere til Amerika var ikke noe særsyn i de dager. Fra 1879 til 1893 utvandret det nesten en kvart million mennesker fra Norge. Særlig sterk var utvandringen fra Sørvestlandet, og i brev til Herman 23/8-90 nevner Obstfelder fem stavangerske teknikere i Amerika. Og iallfall i november er han kommet fram til broren i Milwaukee, Wisconsin, "ved siden av Boston Nordamerikas mest europæiske by". I brev til vennen Andreas Rygh i Chicago skriver han 17. november (han har begynt å datere brevene sine ordentlig nå): "jeg kom ind i et brobyggeri her, jeg, med det samme jeg kom her så omtrent!" (Brobyggeriet er Wisconsin Bridge and Iron Co.) "Liden løn for det første. Bare 35 dollar den første måned. Her er billigt at leve imidlertid." Han synes imidlertid engasjert i arbeidet, og en måneds tid senere skriver han hjem til vennen Peder Blix og spør om han kan skaffe fotografier av Petersens charnier (=ledd) broer. Men allerede i begynnelsen av februar er han lei av Milwaukee og planlegger å dra derfra: "Milwaukee er ein sjidby. Der er kje te bu for eit civilisert menneske som meg. Eg komme te Chikago for å leida itte arbeid om Tirsdag," heter det på stavangersk til vennen Andreas Rygh. Og allerede 19. februar er han kommet til Washington Heights, i utkanten av Chicago. Han får straks jobb som tegner og får nå 50 daler - "til at begynde med: -jeg står for mig selv, ingen kærer for mig, jeg for ingen, og jeg får gjøre arbeid, somjeg lærer ved,.." heter det i brevkort til broren 24. samme måned. Men 24. april er han øyensynlig lei av jobben: "...tre måneder stod jeg og kjedet mig over et tegnebord," heter det i brev til Dagny Bang (datter av professor Cathrinus Bang; senere lege), og snart er han tilbake i Milwaukee, ikke for å arbeide, men for "å leve som kunstner". Første juli skriver han sitt siste brev fra Amerika, til Peder Blix, som ble cand. philol. i 1890: "Grunden til at jeg ikke har skrevet har du naturligvis allerede anet, - at jeg ikke holder det ud længer herborte. Jeg holder ikke landet ud, siden jeg ikke interesserer mig for faget." Og litt senere i samme brev følger dette utbruddet: " - det er mig umuligt at befatte mig med teknik eller noget, som hører teknik til." Med dette utbruddet slutter også Obstfelders tekniske karriere. Det er imidlertid et spørsmål om han ikke allerede var langt på vei som kunstner i sitt siste semester ved Kristiania tekniske skole. Vi vender enda en gang tilbake til et brev til broren Herman fra mai 1890. Det er etter ekskursjonen til Østfold. "Den søndag aften var jeg hos professor Bang (litteraturhistorikeren). Jeg spilled sammen med hans datter (Dagny).... Vi dansed. Vi drak toddy ... Kl. 3 natt ca. talte Jens Thiis (den senere direktør ved Nasjonalgalleriet fra 1908. T.H.) om et menneske, som de ikke kjendte, som de havde hørt spille - men som havde noget at sige - og noget at sige på sin vis - og hvortil han stilled sit håb etc. noget i den smag. Hvorpå jeg tren frem og med megen bevægelse læste mine sidste underlige digte, hvilke har den store feil, at absolut jeg selv må læse dem op. - Såvidt jeg kunde skjønne var professoren og det øvrige publikum meget forundret." (Montro om "Vår" ble lest opp denne natten?) Men det var en lang vei å tilbakelegge for Sigbjørn Obstfelder. 3. august 1891 reiser han fra Amerika, men like etter hjemkomsten får han problemer med nervene. Han blir innlagt på sinnssykehus. (Det er sinnssykdom i slekten.) "Hvad man har i arv, dræpes ikke så let," heter det i brev til broren nov. 89. Etter noen få måneder er han imidlertid helbredet, og får ikke tilbakefall av sykdommen senere. De følgende par år blir på mange måter en forberedelse til kunstnerkarrieren, selv om drømmen om Amerika stadig dukker opp i hans brev til broren: I brev datert 11/1-92 heter det ganske typisk: "Nei, jeg må tilbage, er jeg ræd, til sommeren. Reisemodet er ikke vække. Jeg skal gjerne gå ombord idag, ja gjerne tilnød på 3die plads. - For jeg tror jeg er mindre syg nu, end da jeg reiste fra Amerika, og jeg tror der er mindre sygt i min lyst til at reise over nu, end der var da for at komme væk." Mismotet kan bli ganske påtrengende:" Det er skrækkeligt med mig: 25-26 år og uden empløi, uden fortjeneste og uden faste fremtidsudsigter - ja uden fast livsmål." (Brev til Herman, 7/2-92.) Våren 1892 er han tilbake til studenthjemmet i Underhaugsveien, og nå er situasjonen en annen: "...jeg havde ikke været her et par uger blandt venner og i friere forhold, før denne /nedtrykte stemning/ forsvandt. Jeg har nu i snart et par måneder været i så godt humør, og så vel tilpas med hensyn på nerverne, som jeg ikke kan mindes på år, jeg har været. Havde jeg bare lidt omgang med kvinder og lidt mer afveksling, så vilde jeg være fuldt lykkelig." Nå får han også fast arbeid, som stortingsreferent for 7 aviser. Han tjener bra, vel 200 kr. pr. mnd., men dessverre for ham er stortingssesjonene korte. - "Den post jeg har, er en af de aller sjældneste hjemme, der er jo ikke mere end et bestemt antal referenter. Sagen er, der må også begavelse til. Det er ikke enhver givet at være referent."Dette skriver han i brev til broren 12/6-92. |
|
|
Men bokutgivelsen lar vente på seg: "Bogen fik jeg desværre ikke istand til jul, den vil først komme til våren," heter det i julebrevet til broren 8/12-92. Nå mister han også stortingsreferent-posten. Avisene vil "arrangere sig anderledes", som det heter i brev av 7/2-93 (fremdeles til hans bror). Likevel begynner det å lysne nå. Han får forskudd på diktsamlingen fra forleggeren, John Grieg i Bergen, og samtidig beskjed om "at digte av mig kommer ind i "Nyt Tidsskrift" i et af de første numre." Og i samme brev: "Dette - forstår du - bestemmer det. Thi så er jeg sanktioneret i den norske literatur. Nyt Tidsskrift .... er nemlig det mest anseede tidsskrift i landet, og strengt i bedømmelsen." "Nyt Tidsskrift" er Bjørnsons tidsskrift, og i brev til broren fra september 93 heter det: "... således har B.Bjørnson sagt, at "den mann ær digter," hvilket jo var meget opmuntrende for mig. Thi det har fremdeles været mer end engang, at jeg har ståt på sprang til at pakke sammen og drage til Amerika igjen." Korrekturen trekker imidlertid ut, og først like under jul for 100 år siden kommer Obstfelders "Digte" ut, en av de mest oppsiktsvekkende debuter i norsk litteratur. Men Munchs vignetter manglet. Et par dager etter at "Digte" kom til bokhandlerne i Kristiania, kom den første kritikk av boka i "Dagbladet", "aldeles overraskende for dem som kjender den skeptiske, literaturtrætte mand, som har skrevet den. Aldrig skal han ha tat så sterkt og uforbeholdent i. Han har også derfor tabt venner, men er selv stolt af at ha været den første. "Slik skrev en stolt Obstfelder til sin bror i Milwaukee 19. januar 1894. "Den skeptiske, literaturtrætte mand" som skrev anmeldelsen, var Chr. Brinchmann, og anmeldelsen stod i "Dagbladet" 10/12-93. Men det var flere: "Næste kritik var Jens Thiis' i "Verdens Gang", - lige så lang, bedre skrevet og mer forklarende." Og nyttårsaften følger en lang, positiv kritikk i Nordens største blad "Politiken" av Helge Rode. Han hadde tilbrakt noen ungdomsår i Norge, da hans mor giftet seg med den norske venstrepolitikeren og historikeren Erik Vullum. Helge Rode var elev ved Kristiania tekniske skole 1886-87, ble selv dikter, og far til en av Danmarks aller største skuespillere, Ebbe Rode. Men det kom flere danske anmeldelser: I tidsskriftet "Taarnet" (30/12 1893) innleder Johs. Jørgensen sin anmeldelse på følgende måte: "Fra Norge lyder korybantisk jubellarm i Anledning af en ny Digters Fødsel." Men Obstfelder fortsetter brevet til broren: "Derimot har høirepressen tiet! Når undtages Kristoffer Randers i en fnysende artikkel i "Aftenposten". Om egentlig "Stavanger Amtstidende" har gjort noget klogt i ganske at tie til et bysbarns første bog ("Heimskringlam" teller øyensynlig ikke lenger), hvis senere den måske blir pukket nødt til at omtale, - se det er et spørsmål." Og fra den hjemlige åndselite kommer brevene og innbydelsene. Aller høyest rager nok dette besøket hos Henrik Ibsen: "Igår formiddag var jeg forresten hos Henrik Ibsen, - en underlig, fin gammel mand med tilbagetrengt varme bag sin konventionelle samtalemåde. Det er ikke enhver, Ibsen anmoder om at komme ned til sig, far." Dette skriver vår første modernist siden Henrik Wergeland i brev til broren 29. april 1894. Fra nå av er Sigbjørn Obstfelder bare dikter. I 1895 kommer "To novelletter" ("Liv".og "Sletten") på John Griegs forlag i Bergen. Aret etter følger kortromanen "Korset". Men nå har han skiftet forlag. "Korset" kommer ut på Gyldendal i København, og er allerede i 1897 trykt i tre utgaver. Skuespillet "De røde dråber" blir utgitt i 1897, mens enakteren "Om våren" (1898) var innlevert til Nationaltheatret og antatt til oppførelse, men ikke trykt, og enakteren "Esther" ble trykt i "Samtiden" 1899. Dessuten fantes både dikt og prosa spredt rundt i tidsskrifter og aviser. Dette var hva Obstfelder hadde utgitt ved sin død, 29. juli 1900. Men i tillegg etterlot han seg en hel del arbeider i manuskript. Det viktigste av dem var "En prests dagbok", riktignok ufullført og med manglende slutt. Likevel valgte forlaget (Gyldendal) å trykke manuskriptet, og boka kom ut høsten 1900. Her skal vi ikke gjennomgå Obstfelders diktning, det ville kreve en ny og minst like lang artikkel. I stedet vil vi henvise til de mange norske litteraturhistorier som har fyldige omtaler av Obstfelder og hans diktning. Spesielt vil vi gjøre oppmerksom på Rolf Nyboe Nettums gjennomgang av Obstfelders diktning i bind 4 av Norges litteraturhistorie (red. Edvard Beyer) - Cappelens forlag 1975 og Jan Erik Volds artikkel om Sigbjørn Obstfelder i Forfatternes litteraturhistorie, bind 2. Imidlertid skal vi ikke forlate Obstfelders diktning uten å stille spørsmålet om det finnes spor av teknikeren Obstfelder i dette særegne forfatterskapet. Diktet "Vår" med undertittel "Tra mine teknikerdage" er skrevet i 1890, trolig om våren, og derved ved slutten av skoledagene ved Kristiania tekniske skole. Slik lyder diktet i sin helhet.
|
|
Det er et motsetningsfylt dikt, der dikteren slites mellom pliktene til skole og pensum og det pulserende livet utenfor. Skolen er det livshemmende element, representert ved tre tekniske ord: støbejernssøilerne, vederlagskræfterne og valsekiplagerne, som alle får gjennomgå. Hva betyr så disse tre tekniske ordene? Støbejernssøilerne er forsåvidt greit. Men de to andre? Valsekiplagerne står forklart i Norsk Riksmålsordbok: "innstillbart lager på valsemaskin som automatisk innstiller sig ved forandring av aksens retning; lager på valsemaskin konstruert slik at aksen kan løftes ut." Og eksemplet det er henvist til er nettopp Obstfelders "Vår". Så skulle man tro at vederlagskrefter også var oppslagsord. Men dengang ei. Heldigvis kunne kollega Arne Ytrehus hjelpe: Vederlagskrefter brukes bare i forbindelse med buer, og er den anordning som holder buen på plass. (Jfr. tysk Kämpfer og nynorsk mothaldskrefter!) Tittelen i skuespillet "De røde dråber" henspiller på middelalderens alkymi. "Alkymistene ville lage gull og til det trengte de "de vises sten". Den skulle gi innsikt i hemmelige krefter, gi dem udødelighet. Et annet navn på "de vises sten" var "den røde tinktur", " skriver Rolf N. Netturn i sin omtale av Obstfelder i Norges Litteraturhistorie (bd. 4, s.124). Hovedpersonen i skuespillet, Odd Berg, er "doktor i kemien" og i stykket er det tale om elektrisitet, telefon, sporvogner og atomfysikk, og en festtaler ser for seg "en ny gullalder" med "skyhøye fabrikkpiper" og "maskinenes pulsslag". Ufr. Willy Dahl: Norges litteratur, bd. 2, s. 107.) Dette synes å være alt "nedfall" av tekniske begreper i Obstfelders diktning. Men la oss likevel stanse opp ved en av de mange artikler han skrev, nemlig " Nybygning I - II", som opprinnelig ble trykt i "Verdens Gang" 3. og 5. desember 1898. (Samlede skrifter bd. 3, s. 315 ff.) Artikkelen åpner med en lovprisning av innseilingen til Kristiania, " - byen, hvor man havde det meget ondt og en gang imellem meget godt. (Jfr. Hamsuns "Sult".) Det er oppgangstider og bygge-boom i hovedstaden. "Det betyder gader, som strækker arme ud, huse, som trylles frem, nye tusener av etager, titusener af værelser." Men i de forløpne ti-tyve år har dette skjedd: ..enkelte forløbere for den store spekulation ... arbeidede uforstyrret på at ødelegge byens udseende.... Det gjaldt at skynde sig. Det gjaldt at fylde pungen. Og fire-fem etages bygninger skjød op som store, stygge giftige soppe, så grimme som mulig udentil, ofte samvittighetsløse indeni . . .. Der var ikke tale om arkitekt. ja, selv bygmesteren sløifedes."
|
|
Hvor står så Obstfelder i dag, 100 år etter sin egentlige debut? Trolig sterkere enn noensinne. Bare i "Bibliografi over norsk litteraturforskning 1965-1989" (red. Leif Mæhle) er det ført opp 35 titler som omhandler Obstfelders diktning, av disse er 4 hovedoppgaver ved våre universiteter, og allerede i 1960 utgav Arne Hannevik sin doktoravhandling, "Obstfelder og mystikken". Obstfelder ble tidlig oversatt til tysk, og er i de senere år oversatt til både fransk og engelsk. Hans samlede skrifter utgjør tre små bind (utgitt i 1950). Hva lever av dette i dag, nærmere 100 år etter hans død? Først og fremst er det "Digte", og nettopp denne samlingen blir utgitt til høsten som en markering av 100-årsdagen for dens utgivelse kan Gyldendal norsk forlags direktør, Geir Mork opplyse. Det aller ypperste står i de fleste diktantologier. Det gjelder først og fremst "Jeg ser", dette underlige dikt, som gir uttrykk for dikterens angst og fremmedfølelse og forteller at han har tilbakelagt en lang vei siden han forlot Kristiania tekniske skole tre år tidligere. Her vil en også finne "Navnløs", kanskje Obstfelders aller fineste dikt: "Navnløs rummer dog en sorgens magt, en slig dybde af ensom smerte, at ingen, der engang i sit liv har lidt for alvor, - lettelig vil undgaa at betages af denne poesis oprevne og febrilske stemning." Slik omtaler Hjalmar Christensen diktet i sin artikkel, Norsk lyrikjulen 1893, i Nyt Tidsskrift 1893-94, s.257. Og Obstfelders "Digte" rommer mange flere, blant dem "Al skabningen sukker" og innledningsdiktet i samlingen, "Venner", det vakre diktet til vennen Jens Thiis, som slutter slik:
I det hele taler vi om ikke bare en av de mest oppsiktsvekkende debuter i norsk lyrikk, men også om en av de betydeligste diktsamlinger i vår litteratur overhodet. Blant prosaverkene synes jeg to ting står i en særstilling: Det er for det første den vare, ømme novellen "Liv" i "To novelletter" (opprinnelig trykt i "Nyt Tidsskrift", 2. årg. 1893-94), og det er fremfor alt kortromanen "Korset", en roman om levet liv, sjalusi og håpløs kjærlighet. Etter mitt syn står den fullt på høyde med Hamsuns skildring av kjærlighetens kår i "Victoria" fra 1898. ("Korset" kom som nevnt ut i 1896.) Nyere litteraturforskere synes også å trekke fram hans "Dikt i prosa" (Samlede skrifter bd. 2. s. 237 ff.) og likeså "En prests dagbok". - Og har man nytt alt dette, vil man sikkert finne fram til resten, selv om Obstfelders skuespill vel må sies å ha tapt sin interesse. Vi kan ikke, synes jeg, forlate dikteren før vi et øyeblikk har vendt tilbake til hans bror, Herman Obstfelder, som har skaffet ettertiden så mye biografisk stoff om dikteren ved å ta vare på hans brev. Herman Obstfelder ble værende i Amerika, og etter hvert skapte han seg en karriere som en betydelig forretningsmann. Sommeren 1900 reiste han til Danmark for å treffe sin bror, som siden 1898 var gift og for det meste bosatt der. Den mest dramatiske beretningen, at han bare såvidt rakk å se sin bror i live, medfører ikke riktighet. Herman Obstfelder kom nemlig noen uker før brorens død til Danmark, og han tilbrakte hver dag timer ved brorens sykeleie (han led av tuberkulose) og ved hans dødsleie. Det var et usedvanlig varmt vennskap mellom de to brødrene hele livet. Men dramatisk lyder derimot beretningen om at Obstfelders eneste barn, datteren Lili, ble født den dagen faren ble begravet. Hun ble oppkalt etter den ene av de to kvinnelige hovedpersonene i "De røde dråber", den rene Lili. " ...poesien strømmer fra den "hvite" Lili - det er hennes usanselige virkelighet som står dikterens hjerte nærmest", skriver Rolf Nyboe Nettum i Norges litteraturhistorie. Og vennen Helge Rode (også han, som nevnt, tidligere elev ved Kristiania tekniske skole) skrev et av de vakreste minnedikt i nordisk litteratur ved Obstfelders død. Vi tillater oss å sitere følgende utsnitt fra det vel 6 sider lange diktet, siden vi dessverre ikke kan sitere det hele.
Litteraturliste: Hannevik, Arne (red.): Brev fra Sigbjørn Obstfelder, Oslo 1966. Obstfelder, Sigbjørn: Breve til hans bror. Med innledning og opplysninger ved Solveig Tunold, Stavanger 1949. Obstfelder, Sigbjørn: Samlede skrifter, bind I 3. Ny utgave ved Solveig Tunold, Oslo 1950. Brøgger, Niels Chr.: Sigbjørn Obstfelder. Norsk biografisk leksikon, bind 10, Oslo 1969. Dahl, Willy: Norges litteratur II. Tid og tekst 1884 - 1935, s 106 - 09, Oslo 1984. Nettum, Rolf Nyboe: Sigbjørn Obstfelder - vår første modernist. Norges litteraturhistorie (red. Edvard Beyer), bind 4, s. Il I - 27. Oslo 1975. Vold, Jan Erik: Sigbjørn Obstfelder, et moderne menneske. Forfatternes litteraturhistorie (red. Kjell Heggelund, Simen Skjønsberg og Helge Vold), bind 2: Fra Nils Kjær til Kristofer Uppdal, s. 63 - 71. Oslo/Gjøvik 1980. Winsnes, A.H.: Norges litteratur i Francis Bull, Fredrik Paasche og A.H. Winsnes: Norsk lit- teraturhistorie, bind 5, s.255 - 66. Oslo 1923. |
