Sam Eyde
I sin selvbiografi "Mitt liv og mitt livsverk" sier Sam Eyde at den 13. februar 1903 er den norske kvelstoffindustris fødselsdag. Denne dagen møttes Sam Eyde og professor Kristian Birkeland i et middagsselskap hos venstrepolitikeren og den senere statsminister Gunnar Knudsen. Da hadde allerede Sam Eyde skaffet seg vannkraftrettigheter og

Sam Eyde

Kr. Birkeland

han hadde kjennskap til eksperimenter i utlandet for å fremstille kvelstoff (nitrogen) fra luft ved hjelp av elektrisitet. Han fortalte Birkeland om dette og sa at han ønsket seg det største lyn som kunne skaffes ned på jorden. "Det kan jeg skaffe Dem!" sa Birkeland og fortalte om en stor flamme som hadde oppstått i forbindelse med en kortslutning i en elektrisk kanon han hadde konstruert. Det hadde skjedd noen få dager i forveien under en demonstrasjon av kanonen i Universitetsts festsal. Både Birkeland og Eyde ble i fyr og flamme og de avtalte å møtes allerede dagen etter for å diskutere lysbueflammens muligheter i en industriell fremstilling av kvelstoff.

Kristian Birkeland og KTS
Professor Kristian Birkeland var på dette tidspunktet mest kjent for sin nordlysforskning. Han startet opprinnelig som matematiker, men hans interesser gikk etterhvert mot fysikkens verden. Det var gjennom sine elektromagnetiske eksperimenter for å kunne forklare nordlyset at han hadde fått ideen til en elektrisk kanon.

Birkeland kjente godt til KTS og undervisningen der. Han hadde vært sensor i matematikk ved KTS i perioden 1894-97. Han hadde faktisk vært sensor for flere av de ingeniørene som senere skulle bli hans assistenter og medarbeidere ved utviklingen av salpetermetoden. En yngre fetter av ham, Richard Birkeland, utdannet seg også til bygningsingeniør

Otmar Egenęs

R. Birkeland

ved KTS i årene 1895-99. Han gikk forøvrig den omvendte veien av sin fetter og endte som professor i matematikk på Universitetet i Oslo. Han var også matematikklærer på KTS i perioden 1908-10. En annen ingeniør fra KTS, Otmar Egenæs, deltok etterat han var ferdig bygningsingeniør i 1902, på Birkelands andre nordlysekspedisjon i 1902-03. Denne berømte ekspedisjonen er detaljert beskrevet av Birkeland i boken "The Norwegian Aurora Polaris Expedition 1902-03".

Sam Eyde og KTS
Sam Eyde selv var utdannet diplomingeniør ved den tekniske høyskolen i Charlottenburg - den gangen en forstad til Berlin - etter først å ha avsluttet en militær utdannelse i Norge. I forrige århundre var det ikke uvanlig for nordmenn å ta ingeniørutdannelse i Tyskland og spesielt var den tekniske høyskolen i Charlottenburg populær. Ikke minst var det vanlig å ta en ingeniørutdanning ved en av de tekniske skolene i Norge først, og deretter fortsette med diplomstudier i Tyskland.

Det er meget trolig at Sam Eyde kjente til og vurderte studier ved KTS, men siden han hadde tatt krigsskolen regnet han sikkert med at det var mer gunstig å dra rett til Tyskland. Han forteller i boken sin at han reiste nedover til Charlottenburg i 1886 sammen med sin venn Herman von Tangen Trap-Meyer. Trap-Meyer hadde da nettopp avsluttet et år som hospitant ved KTS. I Charlottenburg ble han godt kjent med andre norske studenter som først hadde fullført en ingeniørutdanning ved KTS. Han skriver at han i studietiden var mye sammen med ingeniørene Wisbech og Dahl. Både Christian Wisbech og Axel Otto Dahl var først blitt ingeniører ved KTS. Navnet Wisbech er kjent den dag idag gjennom firmanavnet Chr.Wisbech A/S.

Sam Eyde i Tyskland
I 1891, etter 5 års studier, var Sam Eyde ferdig diplomingeniør. Han tok seg arbeid først i Hamburg, og senere i Dortmund og Lbeck. Et poeng er at han ble kjent med den norske ingeniøren Harald Borgen Bjerke mens han arbeidet i Hamburg. Bjerke var utdannet maskiningeniør fra KTS i 1878 og var da direktør for den tyske avdelingen av Kristiania Hesteskosømfabrik. Dette bekjentskapet viste seg å få betydning siden det nettopp var Bjerke som Eyde valgte som sin etterfølger til generaldirektørstillingen i Norsk Hydro.

Under yrkesoppholdet i Tyskland prosjekterte Eyde en hel serie av omfattende anlegg innen jernbane-, bro-, kanal- og havneutbygging. Spesielt er han kjent for den vakre broen Mhlenbrcke i Lbeck. På slutten av tiden i Tyskland laget han også, på sin fritid og for egen regning, en plan for stasjonsutbygging i Kristiania. Planen laget han sammen med den kjente tyske ingeniøren Gleim og den vant førsteprisen i en konkurranse som myndighetene i Kristiania arrangerte. Denne planen ble utstilt og vakte stor interesse. I årsberetningen til KTS fra 1896-97 står det at studentene i 4. klasse på bygningsingeniørlinjen hadde en eksursjon til "Planerne til det nye Stationsarrangement". Det er nok første gang studentene ved KTS blir kjent med navnet Sam Eyde.

Førsteprisen førte til at ingeniørfirmaet Gleim & Eyde ble dannet i 1897. De fikk flere store oppdrag i Kristiania, Stockholm og København. De vant også en stor konkurranse om den beste planen for en utbygging av Kristiania som havneby. I årsberetningen til KTS fra 1898-99 står det at 4. klasse på bygningslinjen hadde ekskursjon til "Havneplanerne for Utvidelse af Kristiania Havn". Det interessante er at i denne klassen gikk flere av de som senere skulle bli Sam Eydes nærmeste medarbeidere, f.eks. Sigurd Kloumann og Eivind Bødtker Næss.

Sam Eydes ingeniørkontor
Etter å ha fått alle disse oppdragene i Kristiania og i Skandinavia forøvrig, bestemte Sam Eyde seg for å flytte til Kristiania. Han opprettet der høsten 1898 et eget kontor med navnet S.Eydes Ingeniørkontor. I perioden fra da av og frem til det berømte møtet med Birkeland i 1903, utførte S.Eydes Ingeniørkontor en serie av prosjekteringsoppgaver i Kristiania, i resten av Norge og ikke minst i Sverige og Danmark. Han skriver at han rundt århundreskiftet drev en av de største ingeniørforretningene i Skandinavia.

I boken (side 159) nevner han medarbeiderne sine ved navn og her finner vi en hel serie med ingeniører fra KTS. Det gjelder f.eks. (vi føyer til årstall for når de gikk ut fra KTS og studieretning, B = bygg og M = maskin): Just Bernstorff Biørn (1896 B), Hartvig Irgens (1896 B), Johannes Johannesen (1898 B), Sigurd Kloumann (1899 B), Hans Krog (1899 B), Eivind Bødtker Næss (1899 B), Knut Ryen (1899 B), Sigurd Schrøder (1898 B), Johan Thaulow (1894 B) og Per Ugland (1996 M). Flere av disse navnene vil dukke opp senere i denne beretningen. I boken blir Just Bernstorff Biørn av Eyde omtalt som sin kjære og trofaste medarbeider, og Biørn blir sitert der han forteller om hvor gode arbeidsforhold det hadde vært på ingeniørkontoret til Sam Eyde. Boken inneholder også et fotoportrett av Biørn.

Elektrisk kraft
På denne tiden hadde utnyttelsen av elektrisk kraft i industriell sammenheng bare så vidt startet i Norge. Sam Eyde dannet allerede i 1902 sammen med svenske kapitalinteresser et selskap som under navnet A/S Vamma Fossekompani hadde kjøpt flere fallrettigheter i Glomma. Han hadde sammen med andre også skaffet seg kontroll over Rjukanfossen - norges største turistattraksjon på den tiden, og dannet selskapet A/S Rjukanfoss. Eyde var spesielt ute etter å benytte vannkraften til industrielle formål og med henblikk på det hadde han satt seg inn i mulighetene for salpeterproduksjon ved hjelp av kvelstoff fra luften. Han kjente til at det i USA allerede var igang eksperimenter med dette i en prøvefabrikk bygget ved Niagarafallene. Eyde trengte nå "verdens største lyn" for å komme videre.

Lysbuemetoden
Allerede fire dager etter sitt første møte opprettet Birkeland og Eyde en overenskomst om i fellesskap å søke patent på anvendelse av Birkelands lysbue til kvelstofffremstilling, og tre dager deretter ble den første patentansøkningen innlevert. Eyde satte igang med å skaffe penger til eksperimentering og forsøksvirksomhet. I starten eksperimenterte Birkeland helt alene i sitt laboratorium på Universitetet i Oslo, men der var det ikke tilstrekkelig med elektrisk kraft. I mai ble alt flyttet til Frognerkilen Fabrik, og Birkeland fikk for en kort tid hjelp av en realfagstudent.

Den 19. juni ble imidlertid en av Eydes ingeniører overført til prosjektet. Det var ingeniør Eivind Bødtker Næss. Han var som tidligere nevnt, utdannet bygningsingeniør fra KTS i 1899 og hadde vært ansatt på S.Eydes Ingeniørkontor siden 1901. Han førte dagbok under hele tiden sammen med Birkeland, og denne dagboken er grunnlaget for en lang artikkel som Eivind Bødtker Næss skriver i boken "Norsk Hydro gjennom 50 år" fra 1955. I dagboken for den 19. juni 1903 hadde han skrevet: "Eyde anmodet meg om å sette meg i forbindelse med professor Birkeland. Jeg så gjorde. "Er De elektriker?" spurte Birkeland. "Nei, bare alminnelig bygningsingeniør." "Det gjør ingenting, bare kom!". Jeg var høylig forbauset over at jeg som ikke var fagmann skulle bli satt til å stelle med disse sakene."

Lysbueflammen til Birkeland var innkapslet i en liten ovn, og eksperimentene ble gjort ved at det ble tilført luft av ulik type, og ved at ovnens elektroder ble variert på forskjellige måter. De første mengdene med salpetersyre ble observert den 7. august.

Forholdene ble snart for små ved Frognerkilen Fabrik. Det var nødvendig å lage større ovner og det trengtes mere elektrisk kraft. En annen av Eydes ingeniører fra KTS, Sigurd Kloumann, hadde allerede fått i oppdrag å prosjektere og bygge en ny forsøksstasjon på Ankerløkken og da i direkte forbindelse med fjernledningen fra kraftstasjonen i Maridalen. I oktober 1903 var man i full gang med eksperimentene der, og blant annet fått bygget en ny og større ovn - den såkalte jernovnen.

Kjemiske forsøk
Parallellt med de elektriske forsøkene foregikk det kjemiske forsøk. De ble ledet av Birger Fjeld Halvorsen. Han var også utdannet ved KTS som kjemiingeniør fra 1898. Han videreutdannet seg i Tyskland og hadde på dette tidspunktet allerede en doktorgrad i kjemi. Han ble et par år senere overlærer i kjemi ved KTS og så i 1910 professor ved det nyopprettede NTH. I dagboken forteller Næss om en spesiell episode fra denne tiden. I desember hadde det blitt tatt ibruk en enda større ovn - den såkalte messingovnen. "Da Sam Eyde 2.juledags formiddag avla førsøksstasjonen en visitt, møtte han Halvorsen med spørsmålet: "Har dere arbeidet i natt da, gutter?" Men Halvorsen syntes nok det var for meget av det gode at Eyde gikk ut fra at man tilbrakte julenettene på forsøksstasjonen. Nå, spørsmålet var forresten ikke så rart, for større forskjell mellom søndager og hverdager var det ikke, og nattarbeid var jo alminnelig."

Birkeland var stadig innom forsøksstasjonen. Han ville høre de siste resultater, og hadde stadig forslag til nye forsøk. Ofte hadde han ikke tid til å vente på resultatene av et forsøk før han ville ha Næss til å utføre et nytt et. Næss nevner i dagboken sin en episode der han oponerte fordi han hadde fått streng beskjed av Sam Eyde at et bestemt forsøk skulle fullføres helt ut. Det ble for drøyt for Birkeland at en ingeniør oponerte, og han forlot forsøksstasjonen. Kort tid etterpå kom han tilbake, slo av bryteren og gikk straks ut igjen, idet han sa til Næss: "Jeg kan ikke ha det gående når jeg har en mann som Dem her!" Næss ble i villrede om hva han skulle gjøre, men han valgte å slå på bryteren igjen og fortsette som om ingenting var hendt.

Dagen etter kom Birkeland tilbake og også han arbeidet videre som om ingenting var hendt. Flere uker senere sa Birkeland til Næss at Næss hadde hatt rett, men svært stri syntes han nok han hadde vært!

Forsøkene flyttes til Froland
Forsøkene ved Ankerløkken fortsatte hele våren 1904, med stadig fremgang og enkelte tilbakeslag. De hadde nå tatt ibruk den såkalte kobberovnen. Problemet var imidlertid at de på nytt hadde for lite elektrisk kraft. På våren 1904 startet utviklingen av en enda større ovn - en såkalt skjoldovn, og den ble bygget for en belastning på 300 kW. Dermed var det behov for mye mere elektrisk kraft og det ble tatt en beslutning om å bygge en ny forsøksstasjon på Evenstad i Froland - nær ved en kraftstasjon. Det var Næss som planla den nye forsøksstasjonen som senere fikk navnet Vassmoen. I september 1904 var man i full gang der. Skjoldovnen som nå ble utprøvd var den første av hva en kan kalle industrielle Birkeland-Eydeovner. På Vassmoen ble ledelsen av de kjemiske forsøkene overtatt av kjemiingeniør Axel Bretteville - på ny en ingeniør fra KTS som deltar i disse spennende eksperimentene. Han ble kjemiingeniør ved KTS i 1896.

Parallellt med forsøkene på Vassmoen ble det planlagt å bygge en prøvefabrikk på Notodden. Der hadde Eyde inngått en avtale om en kraftleie på 2000 kW fra Tinfos Papirfabriks egen generator. Arbeidet med prøvefabrikken ble ledet av Sigurd Kloumann og prosjekteringen og hele byggingen ble utført på mindre enn et år.

Kapital
Under hele denne tiden hadde Sam Eyde arbeidet intenst for å reise kapital til utbyggingen. Han hadde kontakt med direktør Marcus Wallenberg i Sveriges største bank - Stockholms Enskilda Bank, og med representanter for den franske banken Banque de Paris et des Pays-Bas. De krevde at en internasjonal vitenskapskommisjon skulle vurdere resultatene av forsøksdriften, og avgjøre om metodene og de aktuelle vannkraftforholdene i Norge var gode nok for lønnsom kommersiell drift.

En internasjonal kommisjon
Kommisjonen ble nedsatt med fremstående vitenskapsmenn fra England, Tyskland, Frankrike, Sveits og Sverige, og den besøkte Norge sommeren 1905. Under besøket ble det tatt et idag berømt, fotografi av vitenskapsmennene sammen med bankrepresentantene og med de nordmennene som hadde vært med på å utvikle Birkeland-Eydes salpetermetode. Det som er bemerkelsesverdig sett fra Kristiania Tekniske Skoles side, er at samtlige nordmenn på dette bildet, bortsett fra Birkeland, Eyde og advokat Rygh, var ingeniører utdannet ved KTS. Det gjelder ingeniørene Bretteville, Halvorsen, Irgens, Kloumann, Næss og Sinding-Larsen. Den eneste av disse som ikke har vært nevnt tidligere er ingeniør Alf Sinding-Larsen. Han sluttet på KTS i 1890. Han var forøvrig en yngre bror til den kjente arkitekten Holger Sinding-Larsen som også var utdannet på KTS.

Kommisjonens konklusjon var meget positiv, f.eks. så skriver den engelske professoren Silvanus Thompson: "Som konklusjon på disse generelle observasjoner vil jeg fremheve at vi her står overfor et foretagende av høist bemerkelsesverdig art." Norsk Hydro, eller Norsk Hydro-Elektrisk Kvælstofaktieselskab som det egentlig het, ble så konstituert 2. desember 1905 med Sam Eyde som generaldirektør og med en aksjekapital på 7,5 millioner kroner.

Birkeland og Eyde
Det er tydelig at en del tid senere er det mange som oppfatter det slik at det er Birkeland som er skaperen av metoden for å utvinne salpeter, og at det kun er Eydes egenskaper som organisator og arbeidsherre som har gitt Eyde hans navn. Han skriver i boken (side 236-38) at dette sårer hans ingeniørære. Det har han grunn til å føle siden han jo selv var en aktiv deltaker i hele utviklingsprosessen. Han skriver "Jeg mener derfor å ha rett til å fremlegge en erklæring fra mine nærmeste medarbeidere som var med på kvelstoffsaken fra dens første begynnelse, og som i første rekke har kunnet bedømme denne sak." Deretter følger en erklæring som gir Birkeland og Eyde like store andeler som skapere av metoden, og det påpekes at dette også hadde vært Birkelands egen oppfatning. (Birkeland levde ikke lenger da denne erklæringen ble laget.) Erklæringen var undertegnet av Alf Sinding-Larsen, Eivind Bødtker Næss, Harald Bonnevie, Sigurd B. W. Schrøder, Birger Fjeld Halvorsen og Sigurd Kloumann. Det som på nytt er bemerkelsesverdig er at samtlige av disse underskriverne, bortsett fra Harald Bonnevie, er utdannet som ingeniører ved KTS.

Norsk Hydro bygger ut på Notodden
Høsten 1905 startet en veldig utbyggingsprosess, først på Notodden og deretter på Rjukan. Det første store prosjektet var Svelgfoss kraftanlegg ved Notodden - den gangen Europas største kraftanlegg og det nest største i verden. Prosjekteringen og utbyggingen ble ledet av Sigurd Kloumann som da bare var 26 år gammel. Sam Eyde skriver (side 258-59) at "Jeg valgte alltid unge folk som gikk på vanskelighetene med krum nakke, og ingeniør Kloumann, avdelingsingeniørene Olav Heggstad og Gregussen Vogter, med assistanse av ingeniørene Georg Heyerdahl og Christen Ræstad, viste tilfulle at de hadde det rette to i sig." Her er det ytterligere tre ingeniører fra KTS som er med i bildet, Gregus Gregussen Vogter var ferdig bygningsingeniør på KTS i 1898, Georg Heyerdahl i 1903 og Christen Ræstad i 1905 - ingeniør Olav Heggstad var imidlertid utdannet ved Trondhjem Tekniske Skole.

Parallelt med utbyggingen av Svelgfoss kraftanlegg ble det bygget av en salpeterfabrikk på Notodden. Dette arbeidet ble også ledet av Sigurd Kloumann. Eivind Bødtker Næss overtok som fabrikkdirektør for denne fabrikken i 1906, med Kristian Geelmuyden som nestleder. Han kom også fra KTS - utdannet kjemiingeniør der i 1899.

Rjukanfossen og Vemork kraftstasjon
Deretter startet det største prosjektet av dem alle - til og med verdens største prosjekt i sitt slag - utbyggingen av Rjukanfossen, Rjukan salpeterfabrikk og Tinosbanen med jernbaneferger. Igjen var det Sigurd Kloumann som stod i spissen for hele utbyggingen, mens det var Gregus Gregussen Vogter som ledet utbyggingen av selve Vemork kraftstasjon - en kraftstasjon som har blitt et nasjonalt landemerke. Sam Eyde skriver (side 375) om denne kraftstasjonen: "Bygningen er oppført av betong med fasader etter tegning av professor Nordhagen; den er klædd med huggen sten og inneholder en maskinsal som er 110 meter lang, 21,5 meter bred og 14 meter høi, samt et fire etasjers instrumenteringsrom, som er 76 meter langt og 8,8 meter bredt. Bygningens strenge linjer stod i utmerket harmoni med det steile, hårde landskap, og om aftenen skinte den med sin overflod av elektrisk lyssom et Soria Moria slott opp i fjellsiden."

Olaf Nordhagen
Arkitekten bak Vemork kraftstasjon, Olaf Nordhagen, var også utdannet ved KTS. Han ble ferdig bygningsingeniør der i 1902 og var faktisk bare 24 år da han fikk oppdraget å tegne Vemork kraftstasjon. Han ble senere, i 1913, professor på det nyopprettede NTH. Det er en morsom episode knyttet til Olaf Nordhagens engasjement som Vemorks arkitekt. Da byggingen skulle starte ble den daværende tegningen forelagt Eyde til godkjennelse, men han sa nei da han ikke syntes løsningen var monumental nok. Han sendte ilbud på Olaf Nordhagen som et par år tidligere hadde vakt oppsikt med sitt vinnerutkast til Bergen bibliotek. Nordhagen møtte og ble forelagt tegningene med spørsmål om han kunne lage en mer monumental løsning. "... men jeg må ha Deres utkast imorgen middag!" sa Eyde. Nordhagen aksepterte, gikk hjem og tegnet hele natten og møtte neste dag til avtalt tid. Han brettet ut sitt utkast som Eyde studerte med stor interesse, nikket tilfreds og påtegnet det forløsende: S.Eyde, - arbeidet kunne starte. Kanskje det ikke er så underlig at Vemork kraftstasjon fikk trekk som minner umiskjennelig om Bergen Bibliotek. (Kilde: Reidar Calmeyer, Industriarkitekturen i Norsk Hydro gjennom 75 år.)

Såheim kraftstasjon
Neste trinn i utbyggingen, Vemork II, omfattet en ny kraftstasjon lenger nede i Rjukan. Den fikk navnet Såheim kraftstasjon og prosjekteringen ble utført av Gregussen Vogter. Eyde skriver (side 388): "Her som ved Vemork vilde jeg gjøre alt som stod i min makt for å skape en kraftstasjonsbygning som harmonerte med omgivelsene, og innbød professor Nordhagen og arkitekt Thorvald Astrup til konkurranse om fasadene. Begge utkast hadde egenskaper som tiltalte oss, og de fikk derfor i opdrag å samarbeide sine forslag. Resultatet ble den praktfulle monumentale bygning som fremdeles er Rjukans stolthet. Det er en stående vits å fortelle fremmede turister at de her står overfor byens opera, og det er ikke få som har gått på limpinnen i årenes løp."

Arkitekt Thorvald Astrup er også utdannet ved KTS. Han sluttet der i 1893. Han tegnet senere flere av Norsk Hydros industribygg. En annen arkitekt fra KTS som har satt spor etter seg i Rjukan er Carl Berner. Han tegnet Rjukan kirke som ble bygget i 1915.

Før vi avslutter denne delen av beretningen som bl.a. bygger på Sam Eydes selvbiografi, vil vi nevne at det er hele ti av ingeniørene fra KTS som har fått æren av å få egne portretter i Eydes bok. Det er Just Bernstorff Biørn, Axel Bretteville, Kristian Geelmuyden, Birger Fjeld Halvorsen, Kristian Ingebrechtsen, Hartvig Irgens, Sigurd Kloumann, Eivind Bødtker Næss, Peder Berg Stang og Gregus Gregussen Vogter. Vi vil tilslutt nevne at det er enda flere ingeniører fra KTS som er nevnt i Sam Eydes bok, enn de som er trukket frem til nå. Det gjelder f.eks. Gjert Bonde, Erling Gjesteland, J.R. Kittelsen og Jens Poulsson som alle gis stor ære i forbindelse med utbyggingen av Vemork og flere andre.

Harald Bjerke overtar
I 1918 valgte Sam Eyde å trekke seg fra den daglige ledelsen av Norsk Hydro, og ingeniør Harald Borgen Bjerke ble valgt til hans etterfølger som generaldirektør. Bjerke hadde allerede i

Harald Bjerke

1912 blitt ansatt som administrende direktør i Norsk Hydro. Han var som tidligere nevnt utdannet maskiningeniør fra KTS i 1878. Han hørte med til det andre kullet som ble tatt opp ved skolen i 1974, og hadde blitt kjent med Eyde i 1892 i Tyskland.

Bjerke satt som generaldirektør fra 1918 til 1926. I denne perioden ble det mer og mer klart for Norsk Hydro at den tyskutviklede Haber-Bosch metoden var overlegen når det gjaldt salpeterproduksjon i forhold til Birkeland-Eydes lysbuemetode. Det ble gjort grundige undersøkelser før avgjørelsen om å skifte metode ble tatt. Det skjedde imidlertid ikke under Bjerkes tid som generaldirektør. Han ble avløst som generaldirektør i 1926 av ingeniør Axel Aubert.

Axel Aubert
Aubert var også utdannet ved KTS - som kjemiingeniør i perioden 1889-93. Det spesielle er de tre brødrene Aubert - Emil, Axel og Otto - alle tre begynte som ingeniørstudenter ved KTS samtidig i 1889. Otto Aubert ble bygningsingeniør og ble senere jernbanedirektør ved NSBs hovedstyre (1919-45). Axel Aubert studerte videre i Charlottenburg og Basel der han tok en doktorgrad i kjemi i 1895. Emil Aubert ble senere adm.dir. for Skienvassdragets fellesfløtningsforening. Et annet poeng er det at Harald Bjerke, Axel Auberts forgjenger som generaldirektør, hadde en bror i det samme kullet på KTS som Aubert. Det var Ole Jacob Bjerke som ble bygningsingeniør. Hen ble senere en sentral person i norsk jernbanebygging. Kullet 1889-93 må ha vært et sterkt kull. Dit hørte også Lars Rasmussen som endte som NSBs generaldirektør i 1922 og Tobias Bernhoft som ble Holmenkolbanens adm. dir. i 23 år.

Axel Aubert kom fra stillingen som administrerende direktør for Norsk Sprængstofindustri A/S da han ble generaldirektør i Norsk Hydro. Det var en sammenslutning av flere norske sprengstoffabrikker. En av dem var Engene Dynamitfabrik der Aubert var blitt direktør i 1909. Sammenslutningen skjedde i 1916 og Aubert ble valgt til administrende direktør. Harald Bjerke var medlem av styret for Norsk Sprængstofindustri og hadde gjennom sitt styrearbeid funnet at Aubert kunne bli en god mann for Norsk Hydro i den store omstillingsprosessen som stod for døren. Bjerke foreslo Aubert som sin etterfølger og det ble bifalt av styret i Norsk Hydro. Aubert satt som generaldirektør til 1941.

Han ledet Norsk Hydro på en mesterlig måte gjennom den enorme omstillingsprosessen som blant annet omfattet innføringen av Haber-Bosch metoden. I boken "Norsk Hydro gjennom 50 år" blir Aubert omtalt som en av norsk industris største menn - som mannen som ved norske hender og norsk ånd gjenskapte det teknikkens storverk som Norsk Hydro var og er. Et annet sted blir han omtalt som Norsk Hydros andre grunnlegger.

Leif Tronstad
Siste kapittel om Norsk Hydro og Kristiania Tekniske Skole skrives under krigen. Allerede i 1934 hadde Norsk Hydro startet industriell produksjon av tungtvann, men det var først mot slutten av 30-årene at tungtvann viste seg å være viktig for eksperimenter med spalting av uranatomer. Spesielt var tyskerne interesserte i å kjøpe store mengder tungtvann, og under okkupasjonen fikk de til en kraftig økning av tungtvannproduksjonen ved Norsk Hydro. De allierte tolket den store tungtvannsinteressen hos tyskerne med at de var igang med å uteksperimentere atomvåpen. Den norske lederen av tungvannsproduksjonen ved Norsk Hydro hadde stadig vært i kontakt med kjemiprofessor Leif Tronstad på NTH, også etterat Tronstad høsten 1941 flyktet til England. Han utarbeidet en fullstendig oversikt med fotografier og skisser av tungtvannsanlegget og fikk det sendt til Leif Tronstad i London.

Leif Tronstad var først utdannet i 1922 som kjemiingeniør ved KTS. Han forsette senere på NTH, ble sivilingeniør og i 1936 professor på samme sted. I London var han major i forsvarets overkommando og hadde som oppgave å organisere spesielle operasjoner. Det var han som foreslo at tungtvannsanlegget på Rjukan skulle ødelegges av en gruppe spesialtrenede nordmenn. Denne planen ble som kjent gjennomført med Tronstad som organisator og har senere fått navnet Tungtvannsaksjonen. Resultatet ble at tungtvannsanlegget på Rjukan ble delvis ødelagt.

Det viste seg at ødeleggelsen ikke var større enn at tyskerne et par måneder senere kunne gjenoppta produksjonen av tungtvann på Rjukan. Imidlertid mistet tyskerne etterhvert mye av interessen for tungtvannet, mens de allierte derimot var stadig opptatt av å få hindret tyskerne i å få tilgang til det norske tungvannet. Vemork og Rjukan ble flybombet i november 1943 med bruk av rundt 150 fly og mange sivile ble drept. Tungvannsproduksjonen stoppet nå helt opp, og det ble besluttet at det som var igjen av tungtvann skulle transporteres til Tyskland. Den 19. februar 1944 ble en serie fat med fortynnet tungtvann lastet ombord på jernbanefergen Hydro. Om natten fikk tre hjemmefrontmenn plassert to tidsinnstilte sprengladninger ombord, og knapt en time etter at den hadde forlatt fergestedet eksploderte sprengladningen og sendte fergen til bunns. Tilsammen 18 gikk ned med fergen - 12 norske passasjerer, 2 av mannskapet og 4 tyske soldater.

Jernbanefergene
Når det gjelder hus og bygninger er det alltid praksis at arkitekten bak nevnes og hedres. Men når det gjelder skip er det ikke så vanlig at skipskonstruktøren trekkes frem. Norsk Hydro hadde fått bygget 3 jernbaneferger til transporten over Tinsjøen, først fergen Rjukanfos, deretter Hydro som jo senere ble senket og tilslutt Ammonia. Alle disse tre fergene ble konstruert av marineingeniør Carl Conradi. Conradi hørte med til det aller første kullet som ble tatt opp ved KTS - i 1873. Han ble først maskiningeniør ved KTS og studerte så videre til skipsingeniør ved den tekniske høyskolen i Dresden. I de følgende årene arbeidet han ved flere skipsverft i England der han også startet eget konsulentselskap. Dette flyttet han til Norge i 1892. Her fikk han ansvaret for lage tegninger og spesifikasjoner for en hel rekke ulike dampbåter og dampskip. Han hadde også mange oppdrag for utenlandske verft. Hans konsulentfirma lever den dag idag og hadde ifjor sitt 100 års jubileum. Navnet på firmaet er nå J.P.Røed & Partners A/S.